Ingeborg sundrehagen raustøl nude

Høst Autumn Fall

Autumn Fall Trailer ENGLISH 1 HD 2

➡ ♥♥♥ Link: Ingeborg sundrehagen raustøl nude

➡ ♥♥♥ Link: https://dating18plus.ru/Kimberly1997

Werckmeister Harmonies Béla Tarr, director; Ágnes Hranitzky, co-director, 2000 55. Jeg kan love deg nyheter, bilder og kuriositeter helt fram til finaledagen.

Etter en kort tenkepause bestemte jeg meg for å svare nei. Erlend Vetleseter, Roger Nyman, 250.

Høst Autumn Fall - Det er en historie om to verdener som kolliderer, hvor distinksjonene mellom rett og galt settes på prøve.

Veslemøy Ruud Zwart og Harald Zwart har god grunn til å være stolte av Den 12. Regissøren skjuler ikke sin begeistring over denne toppscoren. Mann så møter vi Jan Baalsrud, spilt av Thomas Gullestad, som er på flukt fra tyskerne nord i Norge. Hans skjebne hviler helt og holdent på lokalbefolkningens vilje til å hjelpe til. Tyskerne fungerer kun som en motstand, det var ikke veldig mye plass til å gi de masse bakgrunn og dybde. Jeg var selv på pressevisningen for filmen og sjelden har jeg sett så mange følelsesmessige reaksjoner fra gråtende journalister som under visningen av Den 12. Zwart forteller at han har vist filmen noen ganger for publikum allerede med både verdenspremiere i Tromsø og festpremiere i hjembyen Fredrikstad og man kan føle hans tilfredshet over de positive tilbakemeldingene han har fått til nå. Det lukter litt jantelov når man skal kritisere selv om man liker det man ser, som å få kritikk for å gjøre autentiske ting. Jeg blir nok aldri kvitt Hollywood-regissør stempelet, og det kan ikke jeg ha fokus på heller. Dette er den beste filmen jeg har laget i hele mitt liv. Nå må jeg vurdere å ta en Ari Behn og tatovere den sekseren på armen, sier han spøkefullt. Marie Blokhus og Mads Sjøgård Pettersen spiller hjelperne i Den 12. Arrene i ansiktet til tyskeren Kurt Stage spilt av Johnatan Rhys Meyers er et godt eksempel på det. Disse arrene var et statussymbol som viste at du drev med fekting som igjen betydde at du hadde gått på privatskole. Og da blir det historieløst av en anmelder å si at det er en klisjé. Hva skal en filmskaper gjøre da, spør han og fortsetter. For en filmskaper får fort kritikk om han ikke er historisk korrekt, og når jeg nettopp er det så blir det også kritikk. Zwart presiserer at han ikke er arg på pressen med har likevel en oppfordring om å være mer etterrettelige. Så jeg vil bare oppfordre unge filmskapere til å stole på seg selv og at du har lov til å like det du liker og ikke la noen disiplinere deg. En venn av meg sa en gang. Hvis den filmen du lager er så veldig viktig, da er det vel et poeng at flest mulig ser den. Det synes jeg er et godt poeng. Altså, gåsehud, klump i halsen, tårer i øyekroken, lyver ikke. Det er som du sier, journalistene sitter og gråter i kinosalen, men så kommer de ut og begynner å tenke. Da savner jeg ærlighet og at man våger å stå for det man mener. Dette er noe som både jeg og Veslemøy Kona til Harald og produsent på Den 12. Man forstår man snakker med en lidenskapelig filmskaper når man er i samme rom som Harald Zwart, han strutter av entusiasme og bedyrer at han er med på alt innen filmproduksjonen. Jeg er produsent, sjekker enkle ting som overnattinger på hoteller. Alt fra begynnelse til slutt går via meg så det er ikke en annonse, ikke noen ting som ikke er innom meg. Og det synes jeg er riktig, det er en filmskapers oppgave. Jeg kan mest om denne filmen, alt om budsjett, hvert tall, jeg kan hver post og alle produsentene sjekker inn med meg hele tiden hvordan vi fordeler midlene. Det er jeg som sitter med daglig oppdateringer og tar de nødvendige prioriterningene til enhver tid, som legger til at han likevel aldri føler seg stressa da han lager film. Les også: Hvorfor pleier du å ha premierene dine i Fredrikstad? Og de som har kjøpt filmen har ikke engang sett filmen, men bare en trailer. Men de har fått med seg historien. Som lidenskapelig filmelsker, synes jeg det alltid er spennende å høre hvilke filmer filmskapere liker, og spørsmålet ble også stilt til Zwart: - Det er en veldig morsom historie som jeg bare har blitt fortalt og jeg håper jeg gjengir den riktig. Det var Wolfgang Plagge, en fantastisk pianist, som fikk oppdraget av en smart kulturpersonlighet, og det var å dele ut en pris for beste countrymusikk på Spellemannsprisen. Så jeg vet ikke om de gjorde et forsøk på å drite ut Wolfgang Plagge, men de skulle gjøre et eller annet spennende rundt det at den klassiske pianisten skulle dele ut Country-prisen. Og det er mitt mantra også, jeg skiller mellom god og dårlig film helt uavhengig av sjanger. Blade Runner, for eksempel, er en fantastisk film, Back To The Future synes jeg er et av de best håndverksmessige filmer som er laget, og når jeg har sittet å pratet sånn som vi gjør nå med Steven Spielberg, Will Smith med flere, så når jeg da svarer at Back To The Future er en av de beste filmene, så er de helt enige. De synes det håndverket er fantastisk. Men det er umulig å lage en topp ti liste over de beste filmene, må jeg trekke frem en film, så sier jeg Amadeus, det er den filmen jeg går til, der jeg kan bli inspirert, den filmen synes jeg er helt utrolig. Dette har vi ikke vært ute med ennå, så du blir den første som kan gå ut med dette. Du kan tease det som det heter. Jeg flyr jo over Atlanterhavet kanskje to ganger i uken noen ganger. I filmproduksjon så trekker Harard Zwart frem viktigheten av filmmusikk, og med på Den 12. Mann har de fått med seg komponisten Christophe Beck, kjent for musikken til Disney-filmen Frost og snart aktuell med Antman 2 i 2018. Det er musikken som gjør filmen episk. Tenk deg Spielberg uten John Williams eller Back To The Future uten Alan Silvestri. Så det er jo faktisk mer enn halvparten av opplevelsen. Det synes jeg var så utrolig riktig sagt, du kan legge på så mye fornuligheter, tøffe kamerabevegelser og teknikker du bare vil, men det har veldig lite å si for publikum, det er musikken som gjør alt, som får frem følelser. Harald Zwart ler høyt når jeg spør han om han ikke blir lei av film - Nei det kan man vel ikke bli, men man blir vel lei av dårlig film også blir man alltid glad i god film. Jeg synes også det er masse fint i norsk film, og det merker jo alle nå, norsk film er helt fantastisk , og vi går mye på kino sammen med ungene og ser på både norsk og utenlandsk film. Les også: Om noen tror at Zwart har kastet seg på en bølge med krigsfilmer i kjølvannet av Max Manus og Kongens Nei, så tar nok de de skammelig feil - Vi kjøpte rettighetene til denne filmen for 17 år siden. Zwart roser også filmstøtteordningene vi har her i Norge - Det er ingen utlendinger som tror på meg når jeg forteller hvor mye penger vi får til å lage film i Norge. Vi er så heldige at vi aner det ikke selv engang. Vi klarte å lage denne under budsjettet på 64 millioner, og vi fikk mye ut av pengene fordi alle ga så mye, alle ga jernet fra grip til musikk, de ga mer enn de fikk betalt for, fordi mange følte et slikt eierskap til filmen og alle følte de var med på å lage noe som var veldig flott og viktig. Det er også tilfredsstillende for Veslemøy og meg å gjøre vårt eget prosjekt som med Den 12. Vi har sagt nei til studioprosjekter og andre ting for å nå gjøre egne ting. Det er vårt eget prosjekt sammen med Tom Gulbrandsen som vi nå endelig kan dra frem fra skrivebordskuffen. Og det er nettopp det som har vært så tilfredsstillende med Den 12. Mann, man kan gjøre forandringer uten å sjekke med en haug av andre beslutningstakere, så jeg kan lage den filmen jeg vil - det har vært en veldig god følelse. Vi har vært modige på foto, på musikkvalg, på casting, på måten vi har gjort scener på, vi har vært modige i alle aspekter av filmen, og det føler jeg at vi har fått full uttelling for. Samtidig synes jeg det er veldig gøy å få oppmerksomhet rundt filmen, og ikke minst på vegne av alle andre som har jobbet hard med dette prosjektet, så hvis den skulle forsvinne som pust i sivet så ville det bare vært trist etter så mye jobbing, sier Zwart som nå synes det skal bli deilig med en velfortjent juleferie på hytta på Dagali, en familiehytte de har hatt i mange år. Hovedrollehaveren Thomas Gullestad til venstre og regissør Harald Zwart på lanseringen av Den 12. Jeg har selv anmeldt filmenog ga den en femmer, som regel er jeg rimelig sikker i mine vurderinger når jeg anmelder filmer og forsøker alltid å være så ærlig som mulig. Mann ble skrevet umiddelbart etter pressevisningen, og da har ikke alltid inntrykkene fått tid til å sette seg som de skal. Når det er nevnt så har jeg sjelden gått rundt å tenkt og følt på en film i lang tid etterpå, som jeg har gjort på Den 12. Dette er altså en film som har vokst og som har etterlatt seg kraftige inntrykk. Av den grunn skal jeg gjøre noe jeg aldri har gjort tidligere i mine cirka 15 år som journalist , jeg skal endre terningkastet jeg ga. Dette var aldri noe jeg kunne gjøre for en papirutgave, men det føles helt riktig at jeg kan gjøre det med denne filmen, å gi den anerkjennelsen den virkelig fortjener. Samtidig ønsker jeg på vegne av Nettavisens meningsbærere og debattanter alle våre lesere samt Harald Zwart, en riktig god jul. Jeg lover å bringe mer god kultur og debatt ut til folket i 2018. Les også: Tusen takk for at du leser. Komponist: Christophe Beck, kjent bl. Spørsmålet blir da om man skal sammenligne disse to filmene. Virkemidlene man har til å lage film i dag sammenlignet med den tiden går ikke an å jevnføre, men det jeg mener er sammenlignbart er om man er tro mot historien, dette er tross alt en film basert på en sann historie. Og akkurat det virker det som Regissør Harald Zwart har kontroll på, men først litt om handlingen. Vi befinner oss i Troms 1943. Tolv sabotører på en fiskeskøyte som har som mål å sabotere for tyskerne, overraskes av tyske soldater. Elleve mann blir fanget, torturert og drept, bare den tolvte mannen klarer å slippe unna. Med skuddskade i foten og med cirka hundre meters forsprang flykter Jan Baalsrud ut i den nådeløse, nordnorske vinteren med Gestapo i hælene. Harald Zwart sier i pressetreffet etter filmvisningen at de har fokusert på det som virkelig har skjedd, og med det så mener han nettopp at det er de nordnorske folkene som hjalp Baalsrud med flukten som er de virkelige heltene. Faktisk var det mer enn 80 nordmenn samt hundrevis av reinsdyr som hjalp Baalsrud over til Sverige. Baalsrud ble et slags ikon for lokalbefolkningen under krigen, en person som ga de håp og krefter. Med fare for sine egne liv, hjalp de Baalsrud gjennom det kalde nordnorske klimaet som til slutt endte i Sverige. Og det er nettopp essensen i dette Zwart skildrer så briljant gjennom denne historien, han får frem hva de virkelige heltene gjorde, hjelpernes frykt og betenkeligheter, men som på tross av det hjalp til med stor fare for sine egne liv. Les også: Som både nordmann og filmelsker er dette en film som jeg mener alle burde se. Ja faktisk alle vi voksne. Den forteller riktignok bare én historie av mange fra krigen, men spesielt denne historien får frem hvordan vi nordmenn, og særskilt de fra nord-Norge, sto samlet under den vanskelige tiden under 2. Men filmen gir også innblikk i hvordan tyskerne var under krigen. Jonathan Rhys Meyers som Kurt Stage, fortalte om nettopp dette da han fikk spørsmål om hvorfor han tok rollen. Nei, tyskerne vare blottet for følelser, de hadde sine oppgaver å gjøre og skjemaer som korrekt skulle fylles ut. Derfor var mangelen på den 12. Han fikk ikke fred før han fikk se Baalstads død eller levende, fortalte Meyers. Noen av de største suksessene i norsk film som Max Manus og den fortsatt aktuelle har gjort inntrykk på hundretusener av norske publikummere, det tror jeg også denne vil gjøre. Filmen har et actionpreget anslag og vi blir sugd inn i dramaet umiddelbart. Foto er vakkert , kaldt og er norgesreklame på sitt beste. Ikke minst blir dette magisk når det hele akkompagneres av Christophe Becks musikk, som er kjent fra tegnefilmen Frost. Harald Zwart fortalte meg at de hadde brukt ca 40 dager på selve opptakene, og det er faktisk kort tid i filmsammenheng. Med tanke på de store utfordringene som den nordnorske naturen har å by på vinterstid, med sprengkulde og nesten fravær av dagslys, så er det intet mindre enn imponerende. Skuepillerdebutanten Thomas Gullestad som Jan Baalsrud var jeg i utgangspunktet litt skeptisk til med hans lille erfaring, med det var helt unødvendig. Faktisk er Gullestad med på å løfte denne filmen til noe helt spesielt, for når alt kommer til alt så handler denne filmen like mye om medmenneskelighet som om krig. Jeg vil også løfte frem Jonathan Rhys Meyers som er eminent i som rolle som gestaposjef. Han lærte seg tysk bare for denne rollen. Også søskenparet Gudrunn og Marius Grønnvoll spilt av Marie Blokhus og Mads Sjøgård Pettersen er som skapt for rollene. Det er faktisk sjelden jeg har sett så god casting som dette i en norsk film. Her skal Zwart og de castingansvarlige ha all honnør. Jeg synes kanskje filmen er i lengste laget, spesielt sekvensene der Baalsrud lå i koia med mareritt, ble skildret vel mye etter min smak. Jeg kunne også tenkt meg å bli kjent med hjelperne i nord, spesielt Gudrunn og Marius, og deres ståsted før Baalsrud kom inn i deres liv, det tror jeg hadde skapt større spenning og frykten for at noe skulle skje med dem ville blitt enda større. Marie Blokhus og Mads Sjøgård Pettersen. Noen vil kanskje kritisere Zwart for å gjøre filmen for kommersiell, jeg vil heller berømme han for å gjøre nettopp det. Det bør bli en slutt på traust historiefortelling innen norsk film, det må være er lov å formidle på en underholdende måte til seerenes fordel, og nettopp derfor mener jeg denne filmen er severdig, den bør så absolutt bli en ny norsk klassiker helt i toppskjiktet. Jan Baalsrud ble født i Oslo 13. Han har aldri beskrevet seg selv som en helt, og har hele tiden ment at det nordnorske folket som hjalp ham er de virkelige heltene. Baalsruds to måneder lange flukt regnes fortsatt som en av de mest utrolige overlevelseshistoriene fra andre verdenskrig. Les også: Tusen takk for at du leser. Følg meg gjerne på: Snapchat: renezografos Hilsen René, Kulturdrops kino niliv troms den12mann premiere Rike Konrad Soot har ikke lenge igjen og samler derfor familien på Blodfjell til sin siste julefering. Meningen er at alle som vil tilbringe julen med han skal få sin del av arven. Problemet er bare det at familien ikke vet at Konrad er styrtrik, og alle takker nei til tilbudet om å feire jul i hele 24 dager sammen med Konrad, men det var før de fikk vite at Konrad hadde en formue på 500 millioner i utlandet. Men så begynner folk å bli myrdet og kampen om arven er i gang. Jul i Blodfjell er en mørk, litt spennende og morsom førjulskrim uten så mye julestemning. Men det gjør ikke så mye for dette er bra. Ikke minst er det en haug med kule karakterer som Trond Fausa Aurvåg som tror han er den tøffeste politmannen i verden, men alle skuepillerne her er gode, som en twistpose, alle er ulike, men gode på hver sin måte. Jeg er allerede hektet og skal ikke gå glipp av en eneste episode. Det foreslår jeg at du heller ikke gjør for dette er god underholdning, men det er et men, og det er at episodene er for korte. Jeg vil altså ha mer! Laura er en dyktig og engasjert lærer som nylig har blitt singel, og som er usikker på om hun skal begynne å date igjen. Andrew er en kjent kirurg og faren til en av Lauras elever. En gryende tiltrekning fører til en date, men ingen av dem forstår fullt ut konsekvensene det skal få for dem selv og familiene deres at de møttes. Sannhet og konsekvens går hånd i hånd i en spennende og fengslende thriller som utforsker begge sidene ved et forhold og begges side av sannheten. Men hvem av de snakker sant? Les også: Det spesielle med Liar er at man får en forkjærlighet med begge parter vedrørende en mulig voldtektssak. Hvilken part som ljuger eller snakker sant vet vi ikke før mot slutten. Underveis tar vi seere part i saken, men skifter mening om hvem som faktisk snakker sant oftere enn man hadde trodd. Dramaturgien er stigende og holder seg gjennom hele serien. Og vi får overraskelser underveis. Les siste nytt: Les også: Tusen takk for at du leser. Med: Nils Jørgen Kaalstad, Marian Saastad Ottesen, Jon Øigarden, Kåre Conradi, Silje Torp m. Jeg hadde virkelig gledet meg til den nye sesongen av Vikingane, men må innrømme at skuffelsen er stor. Da jeg kom halvveis i sesong 2 av Vikingane og fortsatt ikke hadde trukket på smilebåndet, så lurte jeg på hvorfor denne sesongen i det hele tatt ble laget. Riktignok likte jeg sesong 1 så godt at jeg like godt ga serien nummer 6 på terningen. Hovedgrunnene til det var et briljant manus, nytenkende dialoger og absurde hendelser. I sesong 2 får vi fortsatt mye av det samme og det er nettopp det som er problemet. Vi ler ikke av de samme vitsene om igjen når de gjentas flere ganger. Vi har nå fått så mye sjending, så når dette igjen skal få i gang lattermusklene våre i denne nye sesongen så får det motsatt virkning, vi må kunne forvente nye grep som skal trigge oss, men de er det dessverre få av. Sesong 2 er dessverre betydelig mer forutsigbart og kjedeligere enn sesong 1. Som for eksempel Dum og Dummere 2- anolgien er et bevis på, der Orm, Rufus og Liv går rundt i to måneder for å komme til Roma for så å innse at de ikke er langt fra hjemmet sitt i Norheim. Dette har vi sett før, og ledd av før, og det er altså ikke morsomt igjen. Og at dette blir brukt som anslag i serien kan tyde på idétørke. Det ser ut som det er en påkostet produksjon denne sesongen med flere folk på castinglisten, samt mange viking props og vikinskip, men dyrere betyr altså ikke nødvendigvis bedre. Foto, kostyme, musikk og location er spot on og all honnør skal gis til de som har ansvaret for å skape den rette stemningen i serien, så det er ikke her det skorter. Jeg roste også godt skuespill av de sentrale aktørene i forrige sesong, sånn sett leverer de fleste en god prestasjon også denne sesongen. Igjen vil jeg trekke frem Kåre Conradi som Orm og Trond Fausa Aurvåg som Rufus samt den skumle Jon Øigarden som Jarl Varg, disse briljerer i sine roller, og sånn sett er det severdig. Men det er dessverre ikke alle som briljerer. Et eksempel på hvor varierende skuespillerprestasjonene er, ser vi tydelig i episode nummer 2 der Frøya spilt av Silje Torp på suveren og troverdig måte truer Liv spilt av Kristine Riis med kniv, mens Riis ikke behersker det helt essensielle med å befinne seg i en dialog og samtidig være tilstede i handlingen. Mulig dette skyldes at Silje Torp befinner seg i en helt annen skuespillerliga enn Riis der hun briljerer som tøffe Frøya, men likevel burde vi forvente at de som blir castet til en slik påkostet storsatsing kunne prestere og reagere ut i fra situasjonene de skal befinne seg i. Det er altså lett å se forskjellen på de som prøver å være morsomme i sitt skuespill, som Riis, og på de som faktisk kan skuespillerhåndverket som Fausvåg, Torp med flere. Les også: Alt i alt ble dette en kjedelig affære med repeterende- vitser og situasjoner. Jeg hadde med glede ventet et ekstra år der manusforfatterene kunne brukt mer tid på å finne tilbake til de briljante dialogene og humoristiske innfallsvinklene. Dessverre ble det ikke sånn og da blir det som det blir. En svak treer på terningen denne gangen. Les også: Tusen takk for at du leser. Få dager seinere spres nyheten om at deres innleide sjåfør er funnet drept. Etter flere netter på flukt i den mektige kongolesiske jungelen, pågripes de to og dømmes til døden. Kjent som «Kongosaken» utvikler de skjebnesvangre hendelsene i Kongos jungel seg til en politisk og diplomatisk betent symbolsak som lenge synes uløselig. Tittel: Mordene i Kongo Regi: Marius Holst Manus: Nikolaj Frobenius Produsent: Friland Produksjon Distributør: Nordisk Film Distribusjon Genre: Drama Premiere: 2018 I rettssaken som fulgte hendelsene i Kongos jungel i mai 2009 dømmes French og Moland til døden for drapet på sin sjåfør, men også for spionasje på vegne av en fremmed makt. Staten Norge blir i rettssaken anklaget for å ha sendt Moland og French på spionoppdrag i Kongo, og det fremmes krav om 500 milliarder dollar i erstatning. Mordene i Kongo blir en fortelling om både hovmod og sterke lojalitetsbånd. Når Tjostolv Moland etter fire lange år i fengsel blir funnet død på cella, mistenkes Joshua French for drapet på sin beste venn. I møte med den nedbrutte Joshua French tar filmen oss med på en reise tilbake til en gåte som har vært gjenstand for alle slags spekulasjoner. Det er en historie om to verdener som kolliderer, hvor distinksjonene mellom rett og galt settes på prøve. Regissør Marius Holst gikk ut av International Film School i London i 1990. Han startet sin karriere med å lage kortfilmen Besøkstid, en film som vant priser både i Norge og Storbritannia. Hans første spillefilm, 10 kniver i hjertet, vant Blue Angel Prize på filmfestivalen i Berlin i 1995. Distributør blir Nordisk Film som er en del av Egmont. Nordisk Film har tidligere distribuert filmer som Kon-Tiki, Max Manus, og Hodejegerne. Les også: Tusen takk for at du leser. Følg meg gjerne på: Snapchat: renezografos Hilsen René, Kulturdrops french film kulturdrops kultur Snekker Andersen ønsker å gi barna en skikkelig god jul med nisse og fine gaver, men fru Andersen er lei av at den litt klønete Snekker Andersen gjør så mange feil i juleforberedelsene, så hun ber han om å tone ned juleforberedelsen og i hvert fall ikke kle seg ut som nisse. Snekker Andersen lover henne dette, men så møter han den ekte julenissen... Filmen, som er innspilt i Romania, er en riktig koselig julefilm som du kan se med hele familien. Filmen har ingenting skummelt i seg, og tvert i mot opplever vi gammeldags koselig jul sånn som det var før i tida. Når det gjelder skuespill så overrasker det meg at de snakker dialekt i filmen i og med at dette ikke er konsekvent. De burde altså enten øvet på skikkelig Hedmarks-dialekt eller latt være. Ellers er karakterene veldig fine, men det er Trond Espen Seim, som snekker Andersen som bærer filmen. Han er overraskende bra som koselig julefantast. Alle som har lest boken vet at det ikke skjer så mye i denne historien, og det er klokt å korte ned filmen til å vare kun 1 time og 10 minutter. Men alt i alt er dette en varm fin familiefilm om godhet og et lite dryss magi, som garantert vil gi deg en god gammeldags norsk julestemning. Og for en semifinale vi fikk! Fest, dans og fyrverkeri er vel en passende beskrivelse. De to deltakerne som sikret seg de to finaleplassene til neste lørdag var Knut Anders Sørum og Nicoline Berg Kassin. Håvard Bakke avbildet gikk dessverre ut, men med stor stil. Gratulerer så mye til begge! Her er litt fra kvelden: Danseband: Håvard, startet knallsterkt ut med Ole Ivars-låten Kalle Med Fela. Selv jeg, som ikke er spesielt interessert danseband, syntes dette var forfriskende bra. Nicoline, syntes jeg i utgangspunktet, kunne valgt en annen låt fordi denne låten er litt lovtemp og trist i utrykket. Samtidig er dette en låt man gjerne skal synge med en livshistorie bak seg. Når det er sagt så formidlet hun låten godt, og utrykksmessig perfekt med sitt såre og lit triste lengtende ansiktsutrykt. Men som Mona Riise sa. Knut Anders, synes jeg også har valgt en litt anonym låt, og med den stemmeprakten han har, så kunne han med fordel valgt en vokalmessig mer utfordrene låt. Det ble litt kjedelig for meg dette, men bevares; vel utført. Igjen et klokt låtvalg med Avicii låta Waiting For Love, som passer stemmen hans godt. Han synger bedre uke etter uke, og innfrir igjen. Mona Riise: slutt å kopier sitatene mine: Men så var det dansen da. Mot slutten der i mot så var det høy, høy partyfaktor. Nicoline, har valgt smart med låta Dont Let Me Down. Låta går vokalmessig fra veldig dypt til høyt, og er derfor veldig utfordrene. Stemmemessig så slet hun litt i det høyeste partiet mot slutten, og det gjør hun normalt ikke. Da jeg møtte henne for et par dager siden var hun litt syk, og det er nok noe av grunnen. Dansemessig er hun rå, og leverer et fyreverkeri uten like. Denne jenta er blant de største talentene vi har her i landet. Knut Anders, synger helt rått, og på låta Euphoria gjør han intet unntak. Han stoler på at stemmen alene skal levere budskapet, akkurat som om en pastor skal preke sine meninger med overbevisning til folket. Det var altså null show, null dans, bare Knut Anders. Ja, bevares, dette er råbra. Les også: Følg med på Stjernekamp-uka på Kulturdrops. Jeg kan love deg nyheter, bilder og kuriositeter helt fram til finaledagen. Tusen takk for at du leser. Personlig så hadde jeg ett mål, og det var å unngå å ryke ut første kvelden. Jeg er ikke redd for å bli stemt ut nå. Nå er jeg altså i en semifinale, og det betyr at jeg får opptre i alle programmene uansett hvordan det går, fordi alle skal på scenen igjen i selve finalen. Men nå er det bingo fordi det kommer an på hva vi gjør med låtvalg og med selve opptredenen. Men Nicoline vinner finalen fordi hun har hele pakka. Mens Nicoline Berg Kaasin mener at begge gutta er gode og at hun heier på dem begge, så er Knut Anders Sørum enig at det er vanskelig å tippe en vinner nå. Så det blir spennende å se hva publikum mener er viktigst til slutt, sier han. Jeg kan love deg nyheter, bilder og kuriositeter helt fram til finaledagen. Les også: Tusen takk for at du leser. Vikingane begynner som hvilken som helst eventyrserie og kunne vært tatt ut fra en episode med Game og Thrones eller serien Vikings. Men det hele brytes fort opp med morsomme dialoger som starter allerede på veien hjem fra vikingtokten der de både har plyndret og voldtatt. Vikingene tar med seg Rufus fra Roma hjem til Noreg fra en tokt. Rufus er en selvhøytidelig skuespiller som mener at alle bør ha like rettigheter. Når så høytidelige Rufus kommer til landsbyen Norheim, starter han sitt liv som trell, og det er alt annet enn et luksusliv. Men etter hvert finner Rufus en beundrer og likemann i høvdingens feige og undertrykte bror, Orm. De to tar landsbyen i en ny kurs. Men å prioritere kunst foran krig og vold skal vise seg å bli utfordrende for innbyggerne i vikinglandsbyen. Les også: Les også: Vikingane er både nyskapende og unik som serie i en ellers ganske så passiv humortørke på norske mediekanaler. Riktignok har vi fortsatt noen morsomme komiserier gående, som for eksempel. Costa del Kongsvik, men faktum er at prompehumoren til Brille-gjengen for lenge siden er ganske så passé. I serien Vikingane, som kommer i seks episoder, lover regissørene og skaperne av serien, Jonas Torgersen og Jon Iver Helgaker, en ny episk serie der de små problemene i vikinghverdagen kommer i fokus. Og de innfrir så til de grader! Her snakker vi komedie av høy standard og noe nytt som vi ikke har sett maken til her i landet. Her er det kvalitet hele veien, en komiserie som har autentiskhet, episk dramatisk filmmusikk, seriøsitet, tidsriktig location, briljante dialoger og meget godt skuespill. Og det viktigste av alt, den er veldig morsom! Herregud så mye de må ledd på settet under innspillingen, og om det blir noe neste gang; om det blir en ny sesong, så vil jeg være med selv om jeg så måtte betale for det. Jeg kan til og med spille Trell, bare for å være med på opplevelsen. Dere har gjort en fantastisk jobb. Les også: Serien Vikingane er spilt inn på Avaldsnes, Karmøy i Rogaland, ved Vikinggarden som ligger der. Filmmusikken: Johannes Ringen er komponist og arrangør som har jobbet på store prosjekter i Norge og i utlandet. Han har vært tilknyttet prosjekter som Furious 7, The Avengers, Hawaii Five-O, Død snø, Børning, Ragnarok, Bølgen m. Bakmenn 1: Jonas Torgersen og Jon Iver Helgaker har både idé, manus og regi på serien. Anmeldelsen er basert på de to frøste episodene som jeg har hatt tilgang til. Følg meg gjerne på: Snapchat: renezografos Hilsen René, Kulturdrops Les også: Regissør Erik Poppe om hvordan James Bond stoppet Kongens Nei, om nye prosjekter og om sjansen til å vinne Oscar - Målet nå er at så mange av Oscar-akademiets medlemmer får sett Kongens Nei, sa Erik Poppe da jeg møtte han på filmkaféen forleden dag. Om vi når hele veien er opp til konkurrerende filmer og de har jeg ikke sett noen av ennå. Men på en lukket visning av Kongens Nei i Haugesund, og reaksjonene vi fikk der, så ga det en god pekepinn på at vi har en bra film med oss. Men hvordan det går til slutt er vanskelig å spå. Jeg har også vært gjennom dette før, med filmen Havaii Oslo som også var nominert, så det er en god erfaring å ha med seg. Nå har jeg alt dette på plass. At skuespilleren Jesper Christensen er med i filmen, kjent fra James Bond, er også positivt der borte. Ballen har begynt å rulle for meg, men jeg har stoppet ballen Man skulle tro Poppe nå velger seg toppjobber i Hollywood med så mye suksess han har hatt til nå, men han sier nei til det meste. Et prosjekt ble nesten noe av, men ble stoppet av finanskrisen der borte. Så da får jeg heller velge enn annen modell med å reise frem og tilbake. Det er på grunn av at jeg er i kategorien filmmaker, ikke direktor for hire. Det betyr at jeg ønsker å være tidlig med i filmen og med på hele reisen. Jeg ser kolleger som reiser over som regissører, og som gjør ofte uinteressante filmer, det har ikke jeg behov for. Poppe har nå kommet i posisjonen at han kan lage de filmene han ønsker i Norge, men også ute i Europa. Men film tar tid å lage, så ikke vent deg noe nytt fra Poppe med det første. Kongens Nei er den raskeste filmen han har laget og den tok ham bare tre år å lage. Denne gjengen ble stoppet av James Bond. Det har jeg vært veldig tydelig på. Jeg går ikke inn i en serie som allerede har startet. Nå forlater jo alle spillefilmen og satser på serier. Da tenker jeg det er interessant med spillefilmer. Nå produseres det så vannvittig mange serier og jeg registrerer også et tretthetsstrekk på disse seriene. Men det viser seg også at serier ikke trekker vekk folk fra kinoene, men at de lever godt sammen. Jeg har også kontakt med selskaper som Amazon hvor jeg har fått en ganske bra frihet til å leke litt med dem hvis jeg får tid. Da ble jeg plutselig dratt opp i øvrig selskap med en gang. Da ble det flere musikkvideoer med Van Halen, R. Etter det gikk jeg inn i reklamefilm ordentlig. Norge var på den tiden veldig lekne på reklamefilmer. Men etter hvert så ble jeg med på å utvikle spillefilmer. Så hva er den beste spillefilmen du har sett? Du skal ikke spørre folk om det, for da er det noen som alltid jåler seg med ekstremt smale filmer som ingen har sett. Men jeg kommer nok ikke unna at jeg også har en filmfavoritt som svært få har sett, eller forresten to filmer. Den første er Francouis Truffaut sin film Ulvegutten, og den andre filmen heter De 400 Slagene, og den har jeg faktisk også vist til folk nå i nyere tid, da er responsen som oftest overveldende. Løvekvinnen burde vært barnefilm Om fremtiden til Norsk film så er Poppe svært så positiv. For vi har gått fra 3-4 prosent publikum på kino til å ligge mellom 20 og 25 prosent. Det plasserer oss jo sammen med Danmark og Frankrike. Tenk hvor lite land vi er og hva vi har oppnådd. Men ikke all norsk film gjør det like bra om dagen som for eksempel Løvekvinnen. Hva synes Poppe om det? Jeg så den her nå for litt siden, og jeg hadde på forhånd lest så mye fælt om den filmen, så ble jeg egentlig litt lei meg på Vibeke Idsøes vegne, for jeg tenker at, for det første så var den ikke så dårlig, for det andre er den nok heller pakket inn feil, kanskje den heller burde vært en barnefilm. For det er en ganske enkel naiv historie. Hadde de gått ut som barnefilmen Løvejenta i stedet, så tror jeg den hadde vært sett av 150. Men som nevnt, filmen er ikke dårlig, de har fått mye ufortjent pepper, og jeg er egentlig noe streng. Men det der er synd, sier Poppe som selv aldri selv har ønsket å lage barnefilm. Men det er en film Poppe derimot skal lage, et prosjekt som har pågått i årevis. Og når folk leser det så bare griner de når de gjør det. Det er en film for det store lerret. Den filmen skal ut en dag, vi må få det til en dag. Francouis Truffauts film Ulvegutten er en av Poppes favoritfilmer Stoppet av James Bond Under forberedelsene av Kongens Nei fikk Poppe trøbbel med at hovedrolleinnehaveren Jesper Christensen plutselig var opptatt med en annen film. Han var nemlig i kontrakt med å gjøre James Bond filmen, Spectre. Han hadde altså en kontrakt om å gjøre James Bond, men de hadde ikke satt en dato ennå, så da kolliderte det plutselig med oss. Men jeg og James Bond-regissør Sam Mendes er på samme agentselskap og jeg møter han på sånne årlige sammenkomster. Så da jeg fikk jeg muligheten, så ba jeg han om viss tjeneste. Og det medførte at Sam Mendes skrev om rollen til Jesper som Mister White fordi jeg ville ha Jesper med naturlig bart i Kongens Nei. Det førte til at Jespers rolle som Mister White i James Bond skulle ha skjegg. På den måten kunne han dra rett fra London til Elverum, rake av seg skjegget, beholde barten og starte filminnspillingen umiddelbart. Jeg tror ikke det noensinne er noen i historien som har fått tillatelse til å gjøre en spillefilm inne på slottet. En dag da vi var der så skulle Jesper, som er svært lik Kong Haakon på utseende, på toalettet og da var det noen lakeier som løpte rundt der nede i gangene som ikke var klar over at Jesper var der, og som plutselig trodde de så Kong Haakon. Da gikk det noen kopper i knas på gulvet. Disse intervjuene blir som regel publisert i forbindelse med helger da de fleste av oss har mer lesetid til overs. Tusen takk for at du leser. Følg meg gjerne på: Snapchat: renezografos Hilsen René, Kulturdrops La meg først si at det er beundringsverdig at Snowden turte å lekke amerikanske etterretningsfiler til media. På den måten fikk vi vite at Storebror Amerika holder et øye med de fleste av oss her i verden. Snowden erkjente at amerikanerne kunne bruke den alvorlige spionparagrafen for å straffe han, derfor er Snowden i dag i asyl i Russland. Men alt dette er informasjon som de fleste av oss visste om lenge før Oliver Stone valgte å lage film om han. Jeg hadde håpet og trodd vi skulle få innblikk i noe nytt og spennende, og hvis det er sånn at det ikke finnes noe nytt å fortelle så burde man kanskje ikke laget filmen. For dette er på mange måter en dokumentarisk underholdningsfilm med en sann historie på bunn. Men samtidig er det jo sånn at saken trenger oppmerksomhet, ikke minst for Snowden selv, men også for kjæresten hans, hun som lojalt bor sammen med han den dag i dag i Russland, hvis de en dag ønsker å komme hjem. Og nettopp kjæresten hans kunne vært den røde tråden i filmen, hva tenkte hun om hva Snowden skulle gjøre? Var hun forbannet på han? Var det et alternativ at hun ville gå fra han for godt? Hvordan har hun tilpasset seg livet i Russland? Blir hun spionert på av amerikanerne? Det kunne det blitt spenning av. Og ny informasjon kunne kastet glans i lyset. Faktum er at noen mener at Snowden er en superhelt, mens andre roper landsviker. Men er du tilhenger av personvernet, så er nok Snowden et forbilde for deg og mange andre. Blant annet er det nå flere lederskribenter for tunge aviser som ønsker han hjem til Amerika ustraffet. I Norge har Edward Snowden tildelt Norsk Pens Ossietzpris, men han kan ikke hente den i Norge av frykt for å bli pågrepet. Han er også tildelt Bjørnsonprisen. Det som også er spesielt i saken er at Edward Snowden får mer anerkjennelse, oppnerksomhet og honnør jo lengre Snowden sitter fast i eksil. På den måten kunne det vært klokt av amerikanerne å gi Snowden en liten symbolsk straff, eller si at at han allerede har betalt sin straff med å være på flukt så lenge som han allerede har vært. Da ville saken om Snowden etter hvert stilnet sakte hen, til begge parters beste. Jeg er derfor litt tvetydig i anmeldelsen denne gangen. For som film er den ikke god nok, til tider er den gørr kjedelig og nesten søvndyssende. Riktignok er det råflott foto, ok skuespill og noen gøyale virkemidler som er tatt i bruk, som for eksempel et Skype-møte der den ene etterretningsoffiseren blåses opp som gedigen mann og man tror nærnest at han er i det samme rommet mens han samtaler med bitte lille Snowden. Men samtidig handler filmen om en av vår tids viktigste saker, og det er av stor betydning at Snowden-saken kommer frem i media igjen slik at også nye, som ikke har fulgt saken tidligere, kan forstå hvor viktig denne saken faktisk er for vårt personvern og ytringsfrihet i fremtiden. Derfor bør kanskje du også se den. Grunnen til at de spurte nettopp meg er nok at jeg har skrevet noen kostholds- og kokebøker samt at jeg driver matbloggen Helt Naturlig Mat. Etter en kort tenkepause bestemte jeg meg for å svare nei. Og grunnene til å droppe dette var flere. For det første synes jeg sånne kokkeprogrammer er for alvorlige. Mat skal være morsomt og interessant, og ikke så destruktiv med såkalte? Samtidig virker det som at disse matprogrammene er til for å vise hvilke fantastiske evner disse kokkedommerne har, mens de som deltar skal bli hauset opp som amatører innen matlaging. Flere av disse superkokkene er middelmådige etter min mening; Dette kan jeg hevde etter å ha smakt maten de har laget. For det andre synes jeg disse programmene er kjedelige og nesten identiske. Det er altfor mange av dem og de fleste av programmene burde rett og slett ikke ha livets rett. Man skulle tro den var på høygir med den konkurransen de møter på nettet, på streamingkanalene og spill. Men i stedet for å utvikle nye programmer, og kanskje bruke litt nye folk på skjermen, så går de i den gamle fella og reproduserer gamle Tv-programmer som tidligere har hatt gode seertall. Dette er, etter min mening, en dum filosofi. Fordi det er ikke noe annet enn et langt og pinefullt selvmord. Den tredje argumentet til at jeg ikke ville delta, var at det ikke er nok fokus på gode rene råvarer, dyrevelferd og sunn matlaging. Mye handler i stedet om søte desserter og usunne bakervarer. Samtidig vet vi at vi har ekstrem fedme- og diabetes utvikling her til lands. Mange blir syke av maten vi spiser. Og da blir det helt feil av meg å støtte dette ved å delta i et program som legitimerer usunn matlaging. Kom opp med noe innovativt og nytt, så vil folk både delta og se på programmene som lages. Nesten 118 000 valgte seg Kongens Nei som helgens kinoopplevelse. Dermed er Kongens Nei allerede sett av over 126 000 etter første helg på kino med forhåndsvisninger inkludert. I tillegg var rundt 10. Med denne store interessen for Kongens Nei, har filmen klatret til toppen av åpningshelger for både norske og utenlandske filmer i 2016. Også produsentene av filmen er fornøyde med suksessen. Vi er svært glade for at det norske folk ser ut til å flokke seg om Kongens Nei, sier produsent Stein B. Kvae som sender gratulasjoner og en varm takk til hundrevis av medvirkende og bidragsytere foran og bak kamera. Vi er sikre på at Jesper Christensens Kong Haakon og Anders Baasmo Christiansens tolking av Kronprins Olav vil bli husket i mange år fremover og gleder oss over det som kan bli et langt liv på kino for filmen vår, sier Stein B. Til sammelikning har de norske filmene Løvekvinnen, med premiere 1. Jeg gratulerer med velfortjent suksess til Kongens Nei! Jeg hadde i forkantan av premieren er lengre prat med Erik Poppe om Oscar-nominasjonen, om veien fremover og om en stor hindring som gjorde at Kongens Nei ble forsinket med over ett år. Hele intervjuet kommer snart på bloggen her. Tyske fly invaderer det norske luftrommet. Krigsskip seiler inn Oslofjorden og de store norske byene blir raskt okkupert. Den norske regjering og kongehuset legger seg på flukt. Samtidig begynner det heftig diplomatisk virksomhet for å få Norge til å overgi seg. Etter tre døgn på flukt nekter kong Haakon og kapitulere, noe som setter det norske kongehus og folket i fare. Tyskerne Pohlman og Brauer i Kongens Nei Filmen Kongens Nei er en fascinerende skildring av de tre første dagene da Norge ble invadert av Tyskland. Vi møter kong Haakon, spilt av danske Jesper Kristensen som en lekende familiekjær mann. Og sønnen kronprins Olav, spilt av Anders Baasmo Christiansen. Og det er nettopp vurderingene og samtalene mellom far Haakon og sønnen Olav som er spennende å følge med på i denne filmen. Mens Olav er mer opportunistisk og til og med ønsker å verve seg til krigen, så er kong Haakon en mer tenkende og reflektert mann som etter hvert sier ja til å forhandle med tyskerne om en avtale om overgivelse. Diplomaten kongen skal møte, er den tyske ambassadøren Kurt Bäuer, spilt av Karl Markovics. Og nettopp Karl Markovics må nevnes igjen, for han virkelig briljerer i rollen som den febrilske diplomaten som ønsker seg en fredelig løsning på konflikten. Regissør Erik Poppe gjør denne filmhistorien både troverdig og underholdene, og det gikk virkelig innpå meg da de mektige tyske krigsskipene seilte inn i Oslofjorden denne aprilmorgenen der Blücher ble bombet i Drøbaksundet. Og det var faktisk ikke gitt at Kongens Nei, skulle bli en underholdene film i og med at historien er sannferdig og er derfor bestemt på forhånd som, noe som gjør at regissøren har lite handlingsrom når det kommer til å justere manuset, som for øvrig er skrevet av Harald Rosenløw-Eeg og Jan Trygve Røyneland. Men Poppe får dette til og han seiler opp, etter min mening, som blant de aller beste filmskaperne i Norge. Erik Poppe hadde tusenvis av folk involvert i sin nye film Kongens Nei. Her er noen av dem Som film snakker vi altså om toppkvalitet fra ende til annen, det brukes flere grep for å gjøre filmen både spennende og overdådig. Virkemidler som dramatisk musikk og storslagent fotobruk er bevisst med der det trengs, samtidig blir vi ganske godt kjent med karakterene i historien. Også dialogene tyskerne imellom er med å bygge historien opp til en form for klimaks mot slutten av filmen. Poppe har også klart kunststykket med skape en nerve som klorer seg fast gjennom filmen, en slags spenning på hva som skal komme. Kongens Nei er en gave til alle nordmenn, og er film som man ønsker å dele med alle de voksne i familien. Om den når opp som vinner av en Oscarstatuett er vanskelig å si, for det kommer også an på konkurrentene som er med. Men god film får du hvis du ser Kongens Nei. Pluss: Regi, eminente skuespillere, god dramaturgi, godt foto og filmmusikken Minus: Litt for lang, kunne hatt mer handling og tempo. Hadde ønsket meg en mer storslagen avslutning Les også: Tusen takk for at du leser. Nå er den kommet som nyhet på Netflix i Norge. Serien er skapt av Peter Horton, Adam Armus og Kay Foster, og handlingen starter umiddelbart med et uventet attentat i den Afrikanske byen Mali. Det viser seg at et stort amerikansk selskap finansierer islamistiske terrorgrupper og dette kan Ballard bevise gjennom en minnepenn som hun har fått tak i. Som eneste overlevende av attentatet i Mali, starter prosessen med å få henne eliminert. Her får vi altså servert konspirasjon, spenning, action og drama i en og sammen pakke. Odelle Ballard, spilt av Anna Friel, har ni liv i serien American Odyssey Pluss: Godt skuespill, sitrende spenning og nye hendelser på på løpende bånd. For meg er det helt ubegripelig, men antagelig er det politikk i dette da amerikanerne blir satt i litt dårlig lys. Men som underholdning er dette en kanonbra serie, og faktisk en av de beste Netflix har å by på. I rollen som Frances, skal Sarah Jessica Parker spille kvinnen som føler at forholdet med ektemannen har stagnert og derfor forsøker å komme seg ut av ekteskapet. Etter mer enn et tiår med giftermål og to barn, har Frances bestemt seg for å vurdere sitt liv og sitt anspente forhold med mannen. Men hun merker snart at det å skilles som venner er vanskeligere enn hun hadde trodd. Sarah Jessica Parker både produserer og spiller hovedrollen i den ti episoder lange komiserien som starter 10. Man skulle i utgangspunktet tro at en film om en sjakkspiller vil bli en kjedelig seanse. Så feil kan man ta Filmen om sjakkstjernen Magnus Carlsen, starter med klare dramaturgiske grep med korte seanser fra sjakkfinalen i Chennai i India mot erkerivalen og fem ganger verdensmester, Wiswanathan Anand. Med et sånt anslag fanges publikum umiddelbart. Deretter går vi tilbake til begynnelsen da Magnus var liten sammen med familien og hvordan talentet hans kom mer og mer til syne. Vi tar del i vanskelighetene han hadde på skolen med å være annerledesbarnet, vi blir kjent med utfordringene hans om selve sjakken og alle de vanskelige tankene han har holdt inni seg. Historien i filmen er for så vidt todelt, mens vi ser hvordan Magnus strever med å bli bedre i sjakk inklusive alt presset det medfører, så blir vi også kjent med Magnus og familien i deres dagligdagse vanlige liv, denne kontrasten mellom det dagligdagse og sirkuset i sjakkturneringene er glitrende klippet sammen med en god dose av begge deler. Men det som er et spesielt godt grep og som jeg nærmest vil kalle en genigjerning er hvordan regissør Benjamin Ree fokuserer på at erkemotstander Anand bruker mesteparten av tiden på å bruke datamaskiner til å spille for seg, Anand har til og med vært med på å utvikle dataspill, og samtidig har Anand en liten hær av data- og sjakkanalytikere som hele tiden ser på motstandernes spill og hjelper Anand til riktige trekk mens spillet pågår, noe som har tatt Anand til seier gang på gang. Når vi også for vite at Magnus har en mye enklere sjakkfilosofi der han spiller sjakken mer fra intuisjon og hodetenking uten å ha datainnøvde trekk til å hjelpe seg, så bygges historien klokt opp til å bli en kamp mellom mennesket Carlsen og maskinen Anand. Mange kjenner nok Magnus liv og har fulgt han lenge, men jeg vil likevel si at dette er film man burde se, for den er nemmelig et mesterstykke av en dokumentarfilm vi er vitne til. Grunnen til det er at filmskaperne har laget en film som både fanger og fasinerer. Mens noen muligens vil kritisere filmen for å være for kommersiell, så er det nettopp dette jeg vil fremheve som positivt. For her tar man i bruk alle dramaturgiske grep fra anslaget til sluttsekvensen og det er befriende herlig å oppleve filmskapere som våger å gjøre filmen såpass tilgjengelig for folk flest. For det betyr at filmskaperne har respekt for sitt publikum og at en film er til for å underholde. Og underholdt ble jeg så til de grader. Faktisk kan jeg ikke huske å ha sett en bedre norsk dokumentarfilm. Av den grunn har jeg ingenting å trekke den for. Terningkast 6 Magnus Regi: Benjamin Ree På kino nå Sjakkgeniet Magnus Carlsen sliter med indre demoner, sier filmregissør Benjamin Ree som nå er aktuell med kinofilmen Magnus Det er ensomt å være et geni som det Magnus er, forklarer den filmaktuelle Benjamin Ree om sjakkspilleren Magnus Carlsen. Når Magnus kommer på en genial sjakkidé, så tror han at ingen andre vil forstå ham av den grunn holder han ideene inni seg og deler de ikke med noen. Det er disse indre demonene Magnus forteller at han sliter med. Regissør Benjamin Ree debuterer med sin første langfilm om sjakkgeniet Magnus Carlsen. Han har med over 500 timer med opptak, klippet disse ned til en kinofilm. I filmen som har fått navnet, Magnus, blir vi kjent med sjakkgeniet allerede som liten gutt. Så følger vi han gjennom livet fra suksess til motgang, personlige ofre, vennskap, familie og ikke minst, hvordan han har blitt verdens beste sjakkspiller med sitt helt unike spill. Til sammenlikning har erkefienden, sjakkspilleren Wiswanathan Anand, opptil 25 dataprogrammerte åpningstrekk som Anand spiller uvilkårlig, mens Magnus spiller helt annerledes og mer intuitivt. Og det er nettopp det som gjør Magnus sårbar, at når intuisjonen svikter så kan Magnus feile, og det forekommer når han ikke får ro og ikke får konsentrert seg nok. Magnus selv, sammenlikner den sviktende intuisjonen med å kunne et språk, men å ikke kunne klare å sette sammen setningene. Når dette presset er blitt for stort, så kan det svikte for ham. Magnus Carlsens liv har blitt til film takket være den talentfulle regissøren, Benjamin Ree Magnus blir i sjakkverdenen oppfattet som et moderne ikon og et geni, og mange mener han har fornyet sjakkspillet. For mens andre i stor grad bruker dataanalyser, tenker Magnus sjakk mer i øyeblikket, og han bruker minimalt med tid på dataforberedeleser. Men det har ikke alltid vært lett for Magnus å tenke utenfor boksen. Jeg tipper de mener noe annet i dag. I den premiereklare filmen, som allerede har vunnet gledesprederprisen på filmefestivalen i Haugesund, kommer vi tett på den sjakkintelligente gutten, men hvorfor en gledesprederpris? Regissøren skyter inn og forklarer. Da vi startet å lage filmen hadde vi på forhånd blitt enige om å snakke på engelsk gjennom intervjuene, men så fort jeg startet å snakke på engelsk så ble Magnus illsint, og jeg ble svært overrasket. Men så sa han at han bare kødda. Noe av det Magnus Carlsen liker aller best er å være sammen med familien Ree, forteller at Magnus både er imøtekommende, og sosial. Utenfor sjakkspillet og den boblen det er å befinne seg der, så er Magnus faktisk en ganske vanlig fyr. Og ifølge regissøren så har han også andre talenter enn sjakkspill. Han liker å spille kort, og å høre på Knutsen og Ludvigsen fordi det minner han om bilturene med familien da han var liten. På fjelltur med Magnus og familien viste han en enorm stayerevne med å bære fotoutstyret mitt til topps da jeg ikke orket å bære mer, sier Ree. Regissøren nevner også at Magnus har en hukommelse mange er forunt. Kort tid etter kunne han navnet på dem alle, samt at han visste hvilket flagg som tilhørte hver enkelt kommune. Sivilstatusen til Magnus er fortsatt singel, men Benjamin Ree forteller at Magnus tidligere har ytret ønske om en familie en gang i fremtiden. Filmen Magnus har premiere 2. På de neste to plassene finner vi In The Mood For Love og There Will Be Blood. Selv tenker jeg umiddelbart at Million Dollar Babie fra 2004 som vant fire Oscarstatuetter, burde havnet høyt på opp, men den er ikke en gang med på Synes du selv det mangler noen fimgodbiter på topplisten? I så tilfelle vil jeg gjerne vite hvilke dine favoritter er. Toni Erdmann Maren Ade, 2016 100. Requiem for a Dream Darren Aronofsky, 2000 100. Carlos Olivier Assayas, 2010 99. The Gleaners and I Agnès Varda, 2000 98. Ten Abbas Kiarostami, 2002 97. White Material Claire Denis, 2009 96. Finding Nemo Andrew Stanton, 2003 95. Moonrise Kingdom Wes Anderson, 2012 94. Let the Right One In Tomas Alfredson, 2008 93. Ratatouille Brad Bird, 2007 92. The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford Andrew Dominik, 2007 91. The Secret in Their Eyes Juan José Campanella, 2009 90. The Pianist Roman Polanski, 2002 89. The Headless Woman Lucrecia Martel, 2008 88. Spotlight Tom McCarthy, 2015 87. Amélie Jean-Pierre Jeunet, 2001 86. Far From Heaven Todd Haynes, 2002 85. A Prophet Jacques Audiard, 2009 84. Her Spike Jonze, 2013 83. Artificial Intelligence Steven Spielberg, 2001 82. A Serious Man Joel and Ethan Coen, 2009 81. Shame Steve McQueen, 2011 80. The Return Andrey Zvyagintsev, 2003 79. Almost Famous Cameron Crowe, 2000 78. The Wolf of Wall Street Martin Scorsese, 2013 77. The Diving Bell and the Butterfly Julian Schnabel, 2007 76. Dogville Lars von Trier, 2003 75. Inherent Vice Paul Thomas Anderson, 2014 74. Spring Breakers Harmony Korine, 2012 73. Before Sunset Richard Linklater, 2004 72. Only Lovers Left Alive Jim Jarmusch, 2013 71. Tabu Miguel Gomes, 2012 70. Stories We Tell Sarah Polley, 2012 69. Carol Todd Haynes, 2015 68. The Royal Tenenbaums Wes Anderson, 2001 67. The Hurt Locker Kathryn Bigelow, 2008 66. Fish Tank Andrea Arnold, 2009 64. The Great Beauty Paolo Sorrentino, 2013 63. The Turin Horse Béla Tarr and Ágnes Hranitzky, 2011 62. Inglourious Basterds Quentin Tarantino, 2009 61. Under the Skin Jonathan Glazer, 2013 60. Syndromes and a Century Apichatpong Weerasethakul, 2006 59. A History of Violence David Cronenberg, 2005 58. Moolaadé Ousmane Sembène, 2004 57. Zero Dark Thirty Kathryn Bigelow, 2012 56. Werckmeister Harmonies Béla Tarr, director; Ágnes Hranitzky, co-director, 2000 55. Ida Paweł Pawlikowski, 2013 54. Once Upon a Time in Anatolia Nuri Bilge Ceylan, 2011 53. Tropical Malady Apichatpong Weerasethakul, 2004 51. Inception Christopher Nolan, 2010 50. The Assassin Hou Hsiao-hsien, 2015 49. Goodbye to Language Jean-Luc Godard, 2014 48. Brooklyn John Crowley, 2015 47. Leviathan Andrey Zvyagintsev, 2014 46. Certified Copy Abbas Kiarostami, 2010 45. Blue Is the Warmest Color Abdellatif Kechiche, 2013 44. Melancholia Lars von Trier, 2011 42. Amour Michael Haneke, 2012 41. Inside Out Pete Docter, 2015 40. Brokeback Mountain Ang Lee, 2005 39. The New World Terrence Malick, 2005 38. City of God Fernando Meirelles and Kátia Lund, 2002 37. Uncle Boonmee Who Can Recall His Past Lives Apichatpong Weerasethakul, 2010 36. Timbuktu Abderrahmane Sissako, 2014 35. Crouching Tiger, Hidden Dragon Ang Lee, 2000 34. Son of Saul László Nemes, 2015 33. The Dark Knight Christopher Nolan, 2008 32. The Lives of Others Florian Henckel von Donnersmarck, 2006 31. Margaret Kenneth Lonergan, 2011 30. Oldboy Park Chan-wook, 2003 29. Talk to Her Pedro Almodóvar, 2002 27. The Social Network David Fincher, 2010 26. Memento Christopher Nolan, 2000 24. The Master Paul Thomas Anderson, 2012 23. Caché Michael Haneke, 2005 22. Lost in Translation Sofia Coppola, 2003 21. The Grand Budapest Hotel Wes Anderson, 2014 20. Synecdoche, New York Charlie Kaufman, 2008 19. Mad Max: Fury Road George Miller, 2015 18. The White Ribbon Michael Haneke, 2009 17. Pan's Labyrinth Guillermo Del Toro, 2006 16. Holy Motors Leos Carax, 2012 15. The Act of Killing Joshua Oppenheimer, 2012 13. Children of Men Alfonso Cuarón, 2006 12. Zodiac David Fincher, 2007 11. Inside Llewyn Davis Joel and Ethan Coen, 2013 10. No Country for Old Men Joel and Ethan Coen, 2007 9. A Separation Asghar Farhadi, 2011 8. Yi Yi: A One and a Two Edward Yang, 2000 7. The Tree of Life Terrence Malick, 2011 6. Eternal Sunshine of the Spotless Mind Michel Gondry, 2004 5. Boyhood Richard Linklater, 2014 4. Spirited Away Hayao Miyazaki, 2001 3. There Will Be Blood Paul Thomas Anderson, 2007 2. In the Mood for Love Wong Kar-wai, 2000 1. Derfor anbefaler jeg tre serier som fortjener mer oppmerksomhet enn det de faktisk får 1 Outlander Vi følger Claire Randall, som reiser bakover i tiden fra 1945 til 1700-tallets krigsherjede Skottland. Claire sliter mellom kjærligheten til to menn fra to helt forskjellige verdener. Serien er basert på Outlander, Diana Gabaldons bestselgende bokserie. Sett deg ned og nyt. Hood er også på leting etter en kvinne som han kjente for 15 år siden, og da han finner henne vekkes gamle følelser. Så følger den ene komplottet etter det andre. En greit action- dramaserie som er underholdende nok til at den bør ses. Når han kommer ut, begynner hans nye liv for å tilpasse seg det siviliserte samfunn. Lokalsamfunnet derimot er ikke overbevist om han er uskyldig, og derfor blir det ekstra vanskelig for Holden å tilpasse seg sitt nye liv. Likte du serien Making a Murderer, så er dette serien for deg. De opplyser I en pressemelding at de ønsker å styrke sin digitale satsning med denne nye reklamefinansierte strømmetjenesten. Viafree blir altså helt gratis for oss brukere. Viafree blir den eneste gratis, reklamefinansierte strømme­tjenesten i Norge med langformat-innhold. Viafree, vil tilby varierte programmer som datingprogrammet Wingman, seriene Minority Report, sci-fi serien Secong Chance og mye annet. Kanalen starter sendingen i dag 15. Vi befinner oss altså i de rikes verden der korrupsjon er mer vanlig en uvanlig. En som jakter febrilsk og nesten hatsk på Axelrod er den fremadstormende advokaten Chuck Rhoads, som spilles av Emmy- og Golden Globe vinner Paul Giamatti. De respektive kvinnelige hoverollene spilles av svenske Malin Äkermann som Lara, som er Axelrods kone, samt Wendy, som Rhoads kone. Det bisarre er også at Wendy er ansatt hos Axelrod som en slags mentor for ham, og dermed har hun lojalitet både til sin mann, men også til mannens hovedfiende, Bobby Axelrod. Chuck Rhoads til høyre kan ikke fordra rikingen Bobby Axelrod Foto: Showtime Serien Billions oser kvalitet fra første sekund, men hvis jeg skal man fremheve noe ekstra positivt, så er det tidvis briljant skuespill fra alle de fire hovedrolleinnehaverne, og spesielt gnistningene mellom Axelrod og Rhoads er fasinerende å følge med på. Samtidig har skaperne av serien lyktes med gi serien sin helt unike stemning og identitet. Det er lite negativt å si om denne serien annet enn at tempoet i handlingen kunne godt raskere, også må jeg si det at jeg vil se enda mer glamour som raske biler, yachter og annet luksus. Det er tross alt en serie om en milliardær. Bryskreften har allerede medført at Doherty har måttet fjerne det ene brystet, og kreften har nå spredd seg til lymfekjertlene. Hun må derfor igjennom harde strålbehandlinger og cellegiftkurer. Doherty tilegger at mannens støtte har hatt stor betydning for henne siden kreften ble oppdaget, og at sykdommen har gjort at ekteskapet deres nå er mye sterkere. Serien er til tider skummel, men ikke så skummel at de fleste i familien kan se på. Det er også barn som har de største rollene i serien. Det betyr ingen mobiltelefoner og andre duppeditter, men fasttelefoner og herlig 80-talls nostalgi. En gutt forsvinner og letingen settes omsider i gang. Samtidig skjer det mystiske ting i den lille landsbyen. Noen kamerater tar saken i egne hender og begynner å lete etter kameraten deres. Det er nesten litt Twin Peaks stemning som bakteppe i serien. Noe som skjer i byen som de fleste ikke vet noe om.. Selv om det er ujevnt skuespill så er det også noen høydepunkter. Nostalgigudinnen fra det virkelige 80-tallet Winona Ryder, gjør en god jobb, men det er det britiske stjerneskuddet, 13 år gamle Millie Bobby Brown, som gjør den beste og mest troverdige jobben. Milie, som har blitt sammenliknet med en ung Charlize Theron, måtte klippe av seg alt håret for å passe inn i rollen som den litt snåle jenta Eleven. Millie Bobby Brown briljerer som Eleven i serien Stranger Things Konklusjon: En helt grei serie med god underholdningsverdi. Serien er nok litt for abstrakt for de som ikke liker det overnaturlige, og Stranger Things. Men den skiller seg likevel ut blant mengden av amerikanse serier og kan derfor anbefales. Denne serien er for de som liker både historiske dramaer og glamouren i Gossip Girl. Og det beste av alt, familien kan se den sammen. Ikke så mye gørr og blod her altså. Jeg elsker episke dramaer som Ringenes Herre og Game of Thrones, og å sammenlikne serien Reign med disse storslagne seriene blir som å si at en Skoda er like bra som Aston Martin. Det er den altså ikke. Men det er likevel noe fascinerende med denne serien som jeg tror vil fenge de fleste som ser den. I slike historiske dramaer, hvor brutalitet er en del av hverdagen, så får vi også her servert mord, krig og jævelskap , men i Reign er det gjort på en mer uskyldig og sofistikert måte. Derfor kan de fleste i familien se serien sammen - ungdommen hjemme har nok sett verre ting gjennom diverse You Tube kanaler. De yngre hjemme vil nok også like de unge attraktive skuespillerne og den moderne måten serien er laget på, med dagsaktuell musikk til mange av scenene. Handlingen drives jevnt og raskt fremover med stadige konflikter, intriger og konspirasjoner som alle skal løses. En god dose uskyldige sexscener får vi også servert. Rent teknisk er serien av ypperste kvalitet med bra foto, dramaturgi og skuespill. Seriene er dessuten nominert til 12 filmpriser og to er vunnet. Locationmessig der i mot, kunne det vært større variasjon da det meste av handlingen foregår inne i slottet. Reign handler om tenåringsdronningen av Skottland, Mary Stuart, som kjemper for at alliansen med Frankrike skal opprettholdes, og med tiden gjør hun nær sagt hva som helst for å beskytte sitt kjære skottland. Som serie er altså ikke Reign en serie som gir deg en wow-følelse, som man får av å se Game Of Thrones, der man nær sagt må holde seg fast i stolen av spenning og overraskende hendelser. Men som ren familieunderhildning er Reign absolutt en serie jeg kan anbefale. Nå er sesong 4 av den kritikerroste serien ute Sarah har hatt et trøblete liv. Så blir hun eneste vitne til et selvmord av en jente som ser ut som henne selv. Sarah utgjir seg for være den avdøde jenta og tar hennes identitet og tror det vil løse problemene hennes. I stedet havner Sarah i livsfarlig situasjoner i et kappløp med tiden for å finne svarene hun trenger for å komme seg ut av den dødelige konspirasjonen. Tatiana Maslany, som spiller flere av hovedrollene i serien, har fått flere priser for sin innsats med god grunn. Hun nær sagt briljerer i alle karakterene hun spiller i serien. Som serie Orphan Black unik i sitt slag med sin spesielle handling og de forskjellige karakterene i serien. Jeg satt lenge å bladde forbi Orphan Black i Netflix menyen før jeg endelig ga den en sjanse. Jeg er glad jeg endelig så den, for her får jeg alt jeg kan ønske meg av topp underholdning og spenning i tilegg til en god dose humor. Denne serien er altså en Must See serie, og det beste av alt så er det hele fire tilgjengelig episoder som kan streames til deg hjemme i stua eller på hytta. Sesong fire er nettopp slippet på Netflix. Så her er det bare å ta frem popcornet og glede seg. Nå er sesong to ute på Netflix. Bli med til Florida Keys der den velstående familien Rayburn, driver det koselige familiehotellet «Rayburn House». På overflaten virker alt idyllisk. Den ene sønnen John er politietterforsker og datteren Meg er advokat og den andre sønnen Kevin driver en båtslipp. Men så dukker den eldste sønnen Danny opp, og konfliktene er i gang. I begynnelsen kan det også virke som at de som spiller i serien også er i feriemodus. Derfor må Bloodline få litt tid før den setter seg, og når den gjør det, får vi servert både spenning og drama på høyt nivå. Sesong én av Bloodline var veldig bra med godt skuespill og artige karakterer. Avsluttingen på sesong én var også svært spennende, og handlingen fortsetter der det slapp i sesong to. Men i sesong to skjer det mer, og tempoet av konflikter og drama kommer fortere, og jevnlig får vi uventete og uforutsigbare handlinger som gjør denne serien så knallgod som den er. Du vil ikke angre om du gir denne en sjanse, og gjør du det så kan du glede deg til et sommerdrama på høyt nivå. Med Sissy Spacek, Sam Shepard, Kyle Chandler, Linda Cardellini, Norbert Leo Butz, Ben Mendelsohn. To sesonger På Netflix Jeremy Piven er briljant som Mr. Selfridge har du mye å glede deg til. Bli med til det sagnomspurte kjøpesenteret Selfidges i London. Harry Selfridge, som er et amerikansk foretningsgeni, kommer til London i 1908 med store planer. Han vil åpne det største og flotteste varehuset verden noen gang har sett. Ikke nok med det, det skal gjøres på mindre enn ett år. I denne herlige dramaserien møter vi Jeremy Piven, kanskje best kjent som Ari Gold i serien Entourage, som hovedpersonen Harry Selfridge. Selfridge er en underlig type og et friskt pust i datidens glamorøse London. I serien bys det på spenning, intriger, fattigdom kontra rikdom, arbeidsetikk, fantastiske kostymer og vindusdekorasjoner, men også en hel del humor - også får vi selvfølgelig servert både kjærlighet og svik i denne påkostede serien. Selve byggingen av det nye varehuset skal heller ikke vise seg å bli så enkelt. Her er det altså duket for tipp topp underholdning og kvalitet i alle ledd. Jeg har sett alle episodene i Downtown Abbey, og var veldig begeistret av den serien. Jeg elsket det menneskelige, godheten, detaljene og intrigene i serien. For å ikke snakke om kulissene og selve dramaet. Samtidig må jeg si at det skjer mer hos Selfridges, og i et varehus er det større rom for intriger enn i et herskapshus på landet. Hovedrolleinnhaver Jeremy Piven er helt rå i denne serien, jeg tenkte at først at Jeremy Piven som hovedrolleinnehaver skulle være et stort krasj i denne serien, spesielt med tanke på hans karakter i serien Entourage der han spiller en sleip og storkjeftet agent. Det er altså strake motsetningen til karakteren Mr. Selfridge som er både elegant, omtenksom og sjenerøs. Men dette funker bedre enn bra. Jeremy skal derfor ha all honnør for at han takler såpass forskjellige roller, og Mr. Selfridge som serie danker faktisk ut Downtown Abbey fordi den inneholder mer av det vi liker som: God handling, fremdrift, intriger, plott og spenning. Har du ikke sett denne, så er det bare å glede seg. Det er laget fire sesonger av serien. Jeg har skyhøye forventninger til den premieren i og med at det er Robert Kirkman som har skapt serien. Det er altså samme mannen som har vært med å lage serien Walking Dead. Og den aller første episoden av Walking Dead tror jeg er den mest spennende jeg noensinne har sett. Den nye serien har fått navnet Outcast. Den handler om Kyle Barnes som sliter med personlige demoner og derfor rømmer barndomshjemmet for å starte på nytt i en liten by. Men etterhvert som Kyle graver i sin egen fortid, oppdager han noe som ikke bare kan få stor innvirkning på hans eget liv, men også for hele verden. Jeg gleder meg veldig til denne serien, og håper den innfrir de store forventningene jeg har til den. Big fra serien Sex- og Singelliv, som har falt i unåde. Etter ektemannens sexskandale og politiske nedtur, tar Alicia grep om familiens liv og sin egen skjebne. Serien er ute i sin 7. Denne serien serverer oss kvalitet i alle ledd: skuespill, drama, spenning, foto, location, plott osv. Her møter vi den dyktige advokaten Harvey Specter Gabriel Macht som velger å ta en stor risiko ved å ansette en svindler som utgir seg for å være advokat. Svindleren, Mike Ross, har ingen juridisk eksamen. Men et godt kunnskapsnivå og fotografisk hukommelse gjør Mike til et unikt talent og veier opp for den manglende formelle utdannelsen. I andre roller ser vi Meghan Markle, Gina Torres, Sarah Rafferty og Rick Hoffman. Serien har kanskje verdens mest irriterende introduksjonslåt. Jeg trykker på mute-knappen hver eneste gang den kommer. Men serien er som helhet god, stilfull og spennende. How to Get Away With Murder En gruppe jusstudenter driver mordetterforskning sammen med sin jussprofessor, spilt av over- dramatiske Viola Davis. Serien er spennende med overraskende momenter, men er litt ujevn som helhet, og til tider litt søvndyssende. Men det totale inntrykket får likevel en anbefaling, og skal vi tro ryktene skal denne serien ta seg et par hakk opp i sesong 2. Undertegnede har bare sett én sesong. Men i Better Call Saul har vi et unntak til denne regelen. Det var altså i serien Breaking Bad vi ble kjent med advokaten Saul Goodman. I Breaking Bad var Sal en ganske suksessfull, men sleip advokat som hemningsløst hjalp til med hvitvasking narkopenger. I serien Better Call Saul blir vi igjen kjent med Saul Goodman, spilt av Bob Odenkirk, men nå som en mislykket, men fortsatt sleip advokat bosatt i Albuquerque og som sliter med å få endene til å møtes. Dette resulterer i noen svært kreative handlinger for å vinne nye advokatoppdrag og etterlengtede penger inn i kassa. Serien er litt mørk, men morsom til tider, og man får litt den samme dagligdagse ørkenstemningen som vi hadde i Breaking Bad.